i femte etasje

noen ganger savner jeg den jeg var. hun som kunne sitte opp hele natten bare for å skrive, bare for å nyte stillheten, følelsen av å være alene. ja, for det var sånn jeg var. jeg hørte på enya og sov ikke om natten. nå er jeg trøtt om kveldene, og vil heller være våken om dagen. jeg føler at den jeg var før var veldig kreativ. jeg er ikke det lenger. jeg har hatt skrivesperre i flere måneder. jeg drømmer å skrive noe som gir varme tårer i øynene til de som skal lese det, men jeg finner ikke på noe å skrive. mangler jeg noe i livet? mangler jeg sorg og lengsel? mangler jeg opplevelser? mangler jeg det at det kiler i magen? jeg vet ikke helt. jeg er lykkelig, men jeg er også ganske tom. noe i meg mangler. jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er, men kanskje savner jeg alt det kreative som hører med til det å være trist. jeg savner at det brenner inni meg, at jeg føler noe så sterkt at det får meg til å skrive. jeg vet ikke hva det er egentlig. kanskje jeg bare leter for hardt. kanskje jeg bare er lei av hverdagen.

thrist for romance og jeg har ikke sett noe vakrere enn snødekte trær i februar. jeg tror jeg blir en flink norsklærer. kanskje. jeg melder meg som leksehjelp i røde kors. frivillig. ikke en krone betalt. og det gjør meg glad. senest lørdag kjøpte jeg berlinerboller på rema 1000 og måtte putte noen kroner ekstra i den røde røde kors-boksen ved siden av kassa: hjelp haiti. peeeeeople help the peeeeople, if you are homesick, give me your hand and i hold it. (det er en fin sang). det kiler i magen når jeg tenker på gamle ting som egentlig bare er over. det er litt kjedelig, akkurat det der. jeg burde høre oftere på cherry ghost. det er fin brit pop. jeg minner meg selv på at tyttebær, det er det det bare jeg som liker og at å kjøpe et helt tyttebærglass til èn middag kanskje ikke var så lurt, likevel. jeg syns det er litt kjedelig å ha fri både mandag og tirsdag, hver uke. (men det er jo kos å sove lenge (alene), nei egentlig ikke, jeg går glipp av dagen, den blir borte for meg, okei da, klokken 11 på formiddagen er ikke så sent). det var ikke så kaldt ute i dag. mathematics. jeg burde lakke neglene mine røde oftere. for tiden liker jeg rødt. og på jobb snakker jeg bare om følelser og tanker. tenk selv!

kryptisk. jeg elsker deg. god natt.

Denne mannen syns jeg sier mye klokt. Jeg har alltid vært veldig opptatt av innsikt og av å forstå hvor alle følelsene mine kommer fra. Hvorfor jeg noen ganger er så sint at jeg får lyst til å kaste ting i veggen, hvorfor jeg i blant føler meg så uendelig alene selv om jeg egentlig ikke er det, hvorfor jeg føler meg så innelåst i meg selv eller hvorfor jeg aldri får ro i kroppen min. Har noen ganger prøvd å sette meg ned for å meditere, men aldri helt fått det til, selv om jeg syns det virker som en bra måte å ta tak i det man føler, analysere det, akseptere det og komme over det. Jeg lever egentlig et veldig indre rikt liv, og selv om jeg egentlig ikke er en person som viser så mye følelser på utsiden så tenker jeg kanskje mer over ting enn mange andre. Det har alltid spilt en stor rolle for meg å forstå meg selv, og egentlig tror jeg det er veldig viktig for alle. Å sette seg ned i blant og bare tenke over hvem man egentlig er og hvorfor man føler sånn som man gjør. Det finnes alltid grunner til det man føler inni seg, og for å bli kvitt de negative følelsene handler det mye om å først lokalisere hvor det er de kommer fra, noe som tro meg er veldig vanskelig. Derfor har jeg litt lyst til å lære meg å meditere ordentlig, slik at jeg får noe igjen for det og kanskje utvikler meg mer som person.

Jeg skriver lister for hånd i skriveboken jeg aldri bruker på skolen over ting jeg anser som viktig i livet for å få bedre oversikt over hva jeg vil med livet mitt egentlig.

I – Være takknemlig for det jeg har. Innse hvor heldig jeg egentlig er før det er for sent. Se lyspunktene i livet. Pleie kjærlighetsforhold og vennskap slik at man føler seg bra innvendig etterpå.

II – Finne dypere vennskap og flere ekte venner. Folk som blir i livet mitt og sånne jeg kan fortelle ting til utover det å snakke om hvor trasig det er med minus tyve i lufta. Varige venner er fint. Jeg elsker vennskap som vokser, selv om de er skjeldne og dyrebare. Jeg vil finne en gruppe mennesker jeg føler tilhørighet til, mennesker som er sånn som meg.

III – En gang i livet (men det blir nok lenge til) så vil jeg faktisk ha en tradisjonell og harmonisk familie.  Jeg vil ha enhet(et fint ord) innenfor familien, ingen skal rope til hverandre og vi skal gjøre ting sammen. Det skal være et lite koselig hus med gamle møbler blandet med nye møbler sånn som jeg alltid har villet ha det, og barna mine skal ikke få være triste enebarn med foreldre som mistet kjærligheten for lenge siden.

IV - Karriere. Jeg skal en vakker da finne meg en jobb som jeg gleder meg til å gå til. Jeg håper egentlig mest at jeg slipper å prøve ut så mange yrker at jeg aldri finner noe jeg trives i. Det er jeg egentlig litt bekymret for. Jeg vet bare en ting som er sikkert og det er at jobben min må handle om bøker, kunnskap og mennesker. Det er de tre store karriereordene.

V - Ta de valgene i livet som føles rett. Fokusere på gleder og overkomme vanskeligheter. Ups and downs. Stadig utvide horisonten og se verden fra forskjellige vinkler. Være fornøyd selv om livet aldri blir perfekt. Akseptere. “Every new beginning is another beginnings end”. Og jeg vil forstå meg på meg selv.

VI – Jeg vil reise masse og se verden. Jeg vil ikke føle meg fastlåst før jeg har fått opplevd verden. Jeg vil ikke være en sånn person som får familie som 19 åring og lever resten av livet i hjemkommunen, jeg mener heller ikke at det er noe galt ved å ta det valget, men jeg vet at det hadde gjort meg veldig ulykkelig. Å bo flere steder, bli kjent med forskjellige typer mennesker, oppleve flere kulturer høres så berikende ut!

jeg er så absolutt i et starte-på-nytt-og-slette-alle-spor-humør, men jeg gjør det ikke, av redsel, av frykt for å ikke føle det samme i morgen. jeg er så absolutt også fortvilet over husleiere som plutselig øker leien, som plutselig nesten tilsier at jeg må fløtte herfra i mars. jeg må finne meg et nytt sted å bo. vi må finne oss noe nytt. eller betale lusne 700 kr ekstra. jeg liker ikke disse plutselige endringene, kanskje jeg ikke er så veldig glad i alle disse forandringene likevel. variasjon er kanskje ikke så flott.. alltid.

jeg vet heller ikke lenger helt om jeg egentlig vil bli lærer. jeg vet ikke helt om det egentlig er det jeg bør vie livet mitt til. jeg er ikke noe flink til å snakke med ungdom, jeg er ikke noe flink med foredrag, med humor og sånt der. kanskje jeg egentlig burde bli noe annet, men jeg vet ikke helt hva for noe annet. jeg er plutselig helt tom og det er mandag. i morgen skal jeg lese til eksamen, sitte med pennen i munnen, smile stort (sånn som eksamensveilederen sa, med pennen i munnen for å fremheve et smil) og jeg vet ikke om jeg står, jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette. alt henger litt som i en tynn tråd, akkurat som i august da alt hang i en tynn tråd fordi alt var så nytt, så usikkert. nå er alt så kjent og alt henger i en tynn tråd nå også, på vei til å slites av.

jeg bor kanskje ikke lenger i femte etasje. jeg føler litt at jeg mister alt det jeg endelig hadde blitt vant til.

Jeg har ikke noe spesielt å skrive om for tiden. Jeg klandrer det faktum at jeg har det helt greit. Alt er helt greit, og likevel virker det som om at å ha det helt greit, egentlig betyr å føle seg litt tom. Jeg tenker ikke så mye når jeg har det helt ok. Det er liksom ikke så mye å tenke over. Dagene løper av gårde, jeg har så vidt tid til å være hjemme og likevel har jeg ingenting å skrive om. Det virker nesten litt som om jeg har mer å skrive om når jeg ikke gjør noe som helst. Når jeg er introspektiv og tenker mer enn jeg handler. Kanskje er jeg avhengig av å kunne føle noe eller reflektere over noe for å få til å skrive noe ned? Rart er det hvertfall.

Men som sagt, dagene springer av gårde. Jeg er oftere utenfor dørstokken enn innenfor. Jeg trykker så mange ganger  på heisknappen at jeg har mistet tellingen. Opp og ned. Lyden av heisdører som åpner seg (lukker seg) har brent seg inn. Jeg slår opp paraplyen, løper etter bussen i høyhælte sko, vrikker foten, løper videre, løper løper løper. Holder busskortet inntil automaten. 16 dager igjen til jeg må kjøpe nytt busskort. Trenger egentlig ikke føle opplysningen så nærme.

Jeg er på opplæringskurs og vi leker leker. Vi står i ring. Er femti mennesker som skal huske hverandres navn. Å huske navn hadde jeg aldri trodd at var så lett. På en måned har jeg fått flere bekjente enn jeg har fått på flere år. Jeg møter en av dem på gaten, i mørket, under gatelyktene og ser lenge på henne før hun sier hei, og jeg ser litt mer på henne og sier hei på etterskudd. Klarer ikke plassere henne, gi henne et navn, selv om jeg har sett henne før, på opplæringskurs. Det er det som er problemet med å få tonnevis av bekjente på kort tid. Du møter dem på gaten, på ica maxi, på bussen, på skolen, på dansetrening, på yoga og gjerne flere forskjellige steder samtidig. Man sier hei, men vet egentlig ikke hvem personen er, annet enn at han/hun har et kjent ansikt, noen øyne du har sett før. Jeg kjenner at jeg blir litt flau i sånne situasjoner, hvor mennesker jeg møter tilfeldig sier hei til deg, men jeg klarer ikke plassere dem. Jeg vet ikke helt hvem de er. Det er kanskje minuset ved å bli kjent med mange mennesker samtidig, man har sannsynligvis ikke hjernekapasitet nok til å rekke å fylle alle inn på minnebrikken, men det er jo forsåvidt helt greit, for det er sikkert ikke alle som husker meg heller.

Stieg Larsson-filmene er forøvrig fantastiske. Jeg og min altfor snille samboer delte en pakke jordbærsnøre  på kino i går mens vi så jenta som lekte med ilden. Og jeg blir som vanlig like revet med. Det finnes få filmer så river i meg så sterkt som de filmene. Gisp. Det finnes heller ikke noe som er koseligere enn å gå langs gatene i mørket mens man holder hender og tenker at egentlig så er det jo ikke så lenge siden vi ble kjent…

I dag har jeg nok en dag stått under den prikkete paraplyen min, vasset gjennom vannpyttene til Human-Etisk forbund for å gå på opplæringskurs for å undervise kommende konfirmanter. På dette kurset begynte jeg å tenke på tro, hva det er jeg egentlig tror på. Hvilken religionsidentitet jeg tilhører. Egentlig liker jeg ikke å tenke så mye på sånt, for jeg føler jeg er så mye, at jeg egentlig ikke kan knytte meg til noen religion. Jeg syns religionsprinsippet er ganske interessant. Det å tro på noe, finne styrke, støtte og ha noe å se opp til, enda til det bare er å tro på seg selv syns jeg er fascinerende. Vi mennesker har så mange former å tilegne oss trygghet på. Å tro er jo en måte å oppnå trygghet.

Personlig tror jeg ikke på noe spesielt. Ikke noe overnaturlig, jeg tror ikke at jeg tror på noen Gud. Likevel er jeg veldig åpen for andres tro, og syns det er interessant å både snakke om og høre på hva det er som skaper mening og trygghet i andres liv. Selv har jeg likevel på meg et medlemskap, en dåp og en konfirmasjon i kirkelig sammenheng. Det plager meg egentlig ingenting, selv om jeg egentlig ikke føler at jeg har noen spesiell tro. Jeg føler jeg har flere religioner i meg. Å sitte på opplæringskurs human-etisk forbund var veldig interessant, og jeg begynte å tenke over hvilken tro det egentlig er jeg har. Jeg kan identifisere meg mye med det humanistiske. Jeg er veldig for at landet vårt skal være livssynsnøytralt, at man ikke skal ha en statskirke, men man kan gjerne ha muligheten til å være kristen om man vil det. Jeg vil bare ikke at det skal regjere et samfunn, legge press på de menneskene som ikke tilhører den religionen eller ikke føler noen tilknytning til den. Jeg tror også at jeg deler troen på mennesket, jeg tror på at man skal ha troen på seg selv, og jeg finner det veldig fint.

Samtidig så føler jeg at jeg likevel har noen kristne verdier, men jeg kan ikke ærlig fremstå som en person som kan si at hun tror på en Gud. Jeg tror ikke på at det finnes noe høyere enn mennesket, men jeg liker roen som finnes i en kirke, jeg liker stemningen som er der, og sermoniene. Jeg syns det er noe fint over kirkelig dåp, bryllup, gravferd osv, og jeg finner det naturlig fordi jeg har vokst opp med det. Jeg tenker likevel at det er litt spottende å være medlem av en kirke når jeg egentlig ikke har noe spesielt forhold til Gud, den eneste grunnen til at jeg er medlem i kirka er at jeg liker seremoniene og at jeg føler det er fint å ha muligheten til å gifte meg der, bli gravlagt der osv fordi for meg faller det naturlig siden jeg har vokst opp i en familie hvor sånt er naturlig.

Mange ganger har jeg sittet å tenkt over om hva det egentlig er jeg er. Religionsmessig. Om jeg er agnostiker, ateist, kristen eller humanetiker. Jeg tenker litt at jeg er litt av alt, og syns religionsidentitet er like vanskelig å definere som personlig identitet. Identitet er noe jeg bruker, kanskje litt for mye, tid til å tenke på. Jeg syns fremdeles som sagt at det er vanskelig å plassere seg i mylderet. Spesielt når man er en så nøytral person som meg. Jeg finner det gode i det meste, og syns det er vanskelig å være noe bestemt. Konkretisere meg selv, sette meg i en bås. Det går rett og slett ikke an.

Jeg kom også til å tenke litt på om det er galt av meg å være konfirmasjonsleder i et forbund jeg ikke har noe medlemsskap i, annet enn at jeg har interesse for menneskerettigheter, frihet, og tanker som de tenker der. Jeg klarer å identifisere meg med det de står for, og jeg føler at det virker utrolig spennende og lærerikt å være lærer for ungdommer i 9. klasse. Snakke om emner som er aktuelle blandt ungdommer, og merker at jeg savner det litt fra da jeg selv tok kristelig konfirmasjon. Skulle ønske litt at de hadde tatt opp mer aktuelle saker blant ungdom, i tillegg til det om kristne verdier. Egentlig hadde det kanskje vært best for meg å ikke hatt noen religionorientert bakgrunn i det hele tatt. Jeg føler ikke at jeg tilhører noen religion selv om jeg er medlem av en fordi familien min meldte meg inn der. Jeg vil ikke dømmes ut fra det, settes i kategori. “DU er SÅNN, fordi du er døpt”. Jeg syns det er viktig å være andre ting også, enn det du blir født inn i, for det man blir født inn i er det noen ganger vanskelig å ta stilling til. Det er det du er, men du trenger ikke alltid å føle at du passer inn i den bakgrunnen du har blitt tildelt. Man må likevel tilpasse seg det, tilføye andre deler av seg selv, og akseptere det man er. Jeg syns det er helt greit å være flere ting samtidig. Jeg kan godt finne meg i å både ha humanistiske verdier, samtidig som jeg liker kristelige dåps, bryllups og begravelsessermonier selv om jeg egentlig ikke tror på Gud. Enkelte ville kanskje syntes at det er en rar blanding, å ikke identifisere seg med noen tro. Å være presis og holde meg til en ting har alltid vært vanskelig for meg, og egentlig nå ville jeg bare skrive hva jeg tenker om dette. Fordi jeg føler at jeg er litt humanist, litt agnostiker, noen ganger litt ateis, samtidig som jeg noen ganger føler at den kristelige bakgrunnen min er helt okei den også, fordi den er der, fordi jeg ble født inn i den.

Tanker, tanker, tanker, tanker. Jeg tenker så mye, alt hoper seg opp, alt identitetskaoset, hva jeg skal være, hva jeg skal bli, alt jeg har skrevet om så mange ganger før. Noen ganger vurderer jeg å gå til psykologen for å få ryddet tankene mine om hvem jeg egentlig er, men vet ikke helt om hodet mitt er rotete nok til det, det er nok andre osm trenger det mer enn meg. Skriveterapien min funker særdeles godt for meg og mine identitetskriser. Hva hadde jeg vært om jeg ikke kunne skrive?

Noen ganger blir jeg så sint på bloggen min at jeg bare får lyst til å slette alt, glemme minnene, begynne på nytt, legge alt sammen bak meg, alt som har vært, alt som tynger seg på meg som en fortid jeg ikke lenger lever i, enda så lykkelige og vakre minnene er, enda til så fint alt var før, så får jeg lyst til å legge alt sammen vekk. Konsentrere meg om nåtiden, framtiden, det som er og kommer til å bli. Kanskje da slipper alt å hope seg opp til en stor knute av fortid. Ledninger med surr på seg. Samlet sammen, umulig å få opp. Smykkekaos. Vakker, glitrende kaos, men så vanskelig å få. Vet egentlig ikke hva jeg snakker om akkurat (nå).

Jeg savner cd-samlingen min, selv om jeg har alt på harddisk. Savner å ha alle cdene i hyllene, savner å ha penger til å kjøpe cder med. Storme inn på en plate-butikk og plukke med meg alt som jeg syns er fint. Jeg har egentlig hørt på noe særlig ny musikk på over et år nå, det begynner å bli lenge siden. Jeg leser buzz aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet, og tenker på at hvor det var jeg ble av i alt mylderet. Jeg går inn i et nytt stadie merker jeg, jeg tenker ikke sånn som jeg gjorde før. Jeg løper i fra meg selv. For tre år siden var det vakreste jeg visste å sitte i vinduskarmen, med en kopp te, bena trekt opp mot meg og nesen ned i en bok. Jeg elsket å sitte å høre på regnet, høre på min egen sorgfulle atmosfære. Tungt, men jeg syntes det var fint. Jeg gikk bare i jordfargede klær. Jeg innser nå hvordan jeg var. Jeg var trist, og jeg matchet med fargene. Det er egentlig ikke det at jeg syns at høsten og regnet er noe trist. At jordfarger er triste farger, det kan tvert i mot være glade farger, men jeg var ikke glad da jeg brukte dem. For tiden har jeg blitt veldig glad i lyse farget, hvitt. Glade, rene farger. For tre år siden var ikke hvitt i min liga overhodet. Det var svart og det var brunt. Mørkegrønt. Og jeg hadde rødt hår. Flammende rødt hår. Å se på bilder av meg med det flammende oransje håret i dag er bare underlig. Klarer ikke helt plassere mennesket på bildet. Var det der meg? Nei, det kan det ikke være. Men det var meg. Jeg skrev dikt jeg la ut på dikt.no, farget ettervekst opptil flere ganger i måneden og jeg var sorgtung. Tilbragte altfor lang tid alene, men jeg likte det. Jeg trivdes med å sitte mutters alene på bussen mens jeg leste harry potter og hørte på ungene som bråkte og spilte høy lady gaga i bussen (om lady gaga var kjent på den tiden, for tre år siden).  Jeg trivdes generelt best alene. Høre på stillheten. Bare tenke. Alt var så annerledes, jeg levde i en annen verden. Å sitte igjen å se på meg selv endre meg totalt, bli et nytt menneske. Hun som nærmest blir litt tullete i hodet om hun har sittet inne for lenge, hun som løper når hun får dårlig samvittighet fordi hun ikke har trent kondisen på over en uke, hun som går med hvite topper og sminker seg med øyenskygge. Har blondt hår. Som ikke lenger fordrar at det regner, som nærmest ikke takler den lille alenestuden det tar å gå fra bussholdeplassen og hjem.

Jeg begynner litt å skjønne at folk har personlighetsforstyrrelser. At de ikke helt klarer å plassere seg selv i mylderet. Jeg klarer det ikke. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg vet det konkrete. Hva jeg heter, hva adressen min er, hva jeg studerer (selv om jeg er litt usikker på om det er det som er rett for meg), jeg vet hvor gammel jeg er, hvilken farge jeg har på håret, musikken jeg hører på er fremdeles den samme, hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Men ting endrer seg. For 6 år siden var jeg jenta som spilte fotball på fritiden. Jeg kan ikke fordra sporten i dette øyeblikk. Jeg ser ikke på det på TV, jeg tror kanskje jeg var inngrodd i et samfunn hvor det normale var å spille fotball, omgi deg med kommuneaktivitetene. Jeg syns ikke livet skal være sånn, at du må plasseres på et sted hvor det er begrenset med muligheter.

Jeg hører på A sorta fairytale og det gjorde jeg før og. Jeg har alltid likt den sangen. Den er fin, og det er den, men jeg var en annen person da jeg oppdaget den første gangen, og jeg er en annen person nå. Livet forandrer seg hele tiden og i blant forstår jeg ikke at jeg fremdeles henger med. identitetskrise. Hvem er jeg? Hva er det jeg er egentlig? Hvorfor må man gjennom så mange endringer, forandringer, utviklinger?

På russekortet mitt stod det at “Every new beginning comes from another beginnings end”, og det er sant. Når noe nytt begynner, tar noe gammelt slutt. Du må si farvel, glemme, brenne, og samle asken som kommer til å fly i vinden etter deg resten av livet. Det er så sant, det sier så mye om meg og det livet jeg lever. Alt handler om begynnelser og slutter. Erase/rewind. Ting som slettes og som begynnes på nytt. Ting som forblir sånn som de er, men likevel endres. Jeg syns livet er så forunderlig og rart noen ganger at jeg får lyst til å skrive en hel bok om det en dag…

Tenk om det fantes en DELETE-button. En som stoppet tiden, slettet alle øyeblikkene, gjorde det mulig å begynne helt på nytt igjen, fra begynnelsen. Jeg drømmer ofte om nye begynnelser, tenker at det kanskje er litt egoistisk av meg egentlig, men det føles så befriende noen ganger å bare pakke tingene sine og dra avgårde til et nytt sted der ingen kjenner meg. Starte et liv som bare hadde vært mitt. Med nye mennesker, ny kultur, nytt, alt var nytt. I dag er jeg litt som en emosjonell svamp, jeg suger til meg negative stemninger. Det er egentlig ganske lenge siden jeg har vært i dette humøret. Jeg er trist (og det er stille).