i femte etasje

Druer, druer er kjempenam. Jeg elsker druer, men kan ikke spise for mange av dem. Magen min liker det ikke.

Disney er fantastisk. Jeg elsker disneyklassikere. Når jeg blir rik skal jeg kjøpe masse disney-dvder.

Både å tolke drømmer og drømming i seg selv er spennende. Jeg tror litt på at drømmer har en betydning, men det har kanskje noe med at jeg stadig drømmer så mye rart selv. Realistiske drømmer man har som man vil oppfylle er også fint.

Duskregn er så søtt og koselig. Spesielt om sommeren når det er varmt ute og du jogger i skogen. Da er det fint at det regner… litt.

Jeg har lenge villet lære meg å danse. Sånn på… ordentlig! Det virker så gøy, både å lære seg å danse pardans og alene. Jeg liker å danse, og hadde skikkelig lyst til å lære meg å danse ballett en periode. Det er så vakkert.

Dromedarer, fordi jeg synes at slike kameldyr er litt kule. Vil ri på en sånn, eller en kamel (kan man ri på dromedarer?) Men ja, jeg liker visst Dyr. Det begynner forøvrig på D det også.

Damien Rice er fin og avslappende musikk som jeg har likt lenge.

(and if you own some of these photos and don’t want me to have them in my blog, let me know, they are randoms from google and weheartit.)

Alle råder deg til å bo alene eller i kollektiv før du flytter sammen med en kjæreste, og jeg lurer på om dette rådet holder mål? Hvorfor skal det være så mye verre? Altså, greit nok, du lærer ting på et år alene, du får erfaringer, spesielt om du bor alene, men jeg kan ikke tenke meg at å bo i kollektiv med fremmede mennesker kan være noe bedre enn å bo med kjæreste. Dessuten er det ikke noe spesielt med å bo alene, du har ingen andre å dele livet ditt med, ingen å komme hjem til. Når du bor med en kjæreste så flytter du inn med noen du bryr deg om og kjenner godt, mens i et kollektiv kan du ende opp med hvem som helst, kanskje til og med folk som ikke respekterer deg og måten du lever på. Den typen respekt føler jeg at jeg lettere får fra en kjæreste. Noen sier også at det er bedre å flytte sammen med en venninne, men er det nødvendigvis det? Jeg tror faktisk at det hadde satt vennskapet på spill, å være tett oppå vennene dine tror jeg ikke er sunt. Det vil bli som et familieforhold der man må ta hensyn til at man ikke alltid finner på ting med hverandre lenger, man må gjøre ting utenfor hver for seg, og det føler jeg ikke helt passer inn i et vennskap. Venner skal være mennesker som møtes for å være sammen i ny og ne, for så å dra hjem hver for seg. Det er noe annet med en kjæreste, der sover man som oftest sammen uansett, og jeg føler det er lettere å finne på ting for meg selv med en kjæreste enn en venninne. Vi har forskjellige interesser (mann og kvinne-forskjeller) som gjør at vi kan ha ting vi gjør hver for oss, samtidig som vi også gjør ting sammen. Vennene mine er som oftest dem jeg ser i de fleste sammenhenger. Det har kanskje noe med at de fleste vennene mine er venninner som jeg deler interesser med og henger sammen med ellers.

Nei, jeg ser liksom ikke hva som er problemet med å flytte sammen med sin kjæreste som nittenåring. Forhold tar slutt, og det er ganske mye lettere å akseptere at et forhold tar slutt enn at et vennskap tar slutt, eller at du havner i konflikt med en masse fremmede mennesker i kollektiv. Dessuten har jeg troen på at jeg er en sånn person som takler å bo sammen med kjæresten min ganske bra, jeg har noen ideer om hva som skal til for å få et forhold der man bor sammen til å funke (kanskje fordi jeg har levd tett sammen med mine foreldre og lagt merke til deres feil). Mine stikkord er frihet, fornuft og samhold. Passe på at man har frihet til å være seg selv, frihet til å gi hverandre tid til å være for seg selv og ha egne interesser utenfor forholdet, samtidig som man har noe sammen, som holder på varmen i forholdet. Samtidig må man passe på å ha noen felles regler for hvordan man vil leve sammen, ordne økonomien slik at man slipper å ha konflikter som gjelder den, og så tror jeg at man må se lett på det, ikke ha for høye forventninger til det å bo sammen, men heller se på en nyttig erfaring å ta med seg videre, og ikke bli knust om det ikke fungerer. Akseptere at det ikke nødvendigvis kommer til å bli gull og glitter hver dag. Være realistisk, og villig til å ordne opp i problemer som kan oppstå.

Jeg tror faktisk dette kommer til å funke ganske bra, jeg har troen og det er det viktigste. Alt går bra så lenge man går inn for det selv. Dessuten har jeg bodd et år alene allerede, og vet ikke helt om jeg likte det helt. Tror det blir spennende å bo sammen med noen andre, men er litt lei av mennesker som gir meg blikk som får meg til å tenke at jeg er gal som flytter sammen med kjæresten min som nittenåring. Jeg syns det er positivt å ha noen å dele det å flytte langt vekk hjemmefra med, jeg vil heller dele det med en jeg bryr meg om, enn helt alene eller sammen med fremmede, tilfeldige mennesker i et bokollektiv. Jeg er ikke gal, jeg vil bare ha erfaringer. Dessuten syns jeg at slutt på forhold er lettere å takle enn å miste venner. Da kan man i det minste skylde på at det var kjærligheten som tok slutt, selv om vennskapet fremdeles har en mulighet til å overleve (jeg har også troen på at man fint kan slå opp og leve videre som venner) Men om man mister venninnen sin fordi man bor sammen med henne, så ender man opp med å ikke ha noe igjen i det hele tatt…

Når jeg var liten hadde jeg en haug med usynlige venner som bodde i treet utenfor huset vårt og de hadde rare navn. Jeg har lest en plass at enebarn har en tendens til å finne opp andre barn, fordi de har et behov for søsken. Nå har jeg et søsken da, men hun har alltid vært syk, så på et vis så har jeg vokst opp som enebarn. Men disse vennene mine var virkelige. Jeg gikk rundt og snakket med dem, fortalte dem hemmeligheter og alt jeg følte. De var med meg overalt. Når jeg tenker etter må jeg ha blitt oppfattet som gal om noen hadde hørt meg, men det var kanskje en måte å ikke føle meg så alene på. Jeg var mye alene når jeg var liten, spesielt før jeg begynte i barnehagen, som ikke skjedde før jeg var 5. Selv etter at jeg glemte disse vennene mine, tar jeg ofte meg selv i å snakke med meg selv når jeg er alene. Det er helt sprøtt egentlig, å ha så livlig fantasi, men jeg tror heller ikke at det er så uvanlig.

 http://storage.canalblog.com/66/06/26918…

a) jeg hater å vente, jeg hater å føle meg meningsløs og ute av drift. at jeg bare sitter rett opp og ned og ikke foretar meg noe fordi jeg rett og slett ikke har noe å foreta meg. kjedsomhet, å gud som jeg hater å kjede meg.

b) jeg jogget ikke i dag, men jeg har en plan om å gjøre det i morgen.

c) jeg har en eksamen igjen, i muntlig. jeg krysser fingrer, armer, ben, hårstrå, øyevipper og alt annet som går å krysse for at jeg kommer opp i norsk eller religion eller kultur og kommunikasjon. jeg trenger ikke komme opp i noe annet. men tenk, en eksamen igjen bare. EN eksamen. det er litt rart å tenke på, og jeg savner allerede russetiden. den var litt fin, men det har jeg sagt før.

d) jeg har lyst til å løpe barbeint i nyklippet gress.

e) i dag spekulerte jeg på hva min kjære venninne driver med om dagen for jeg hadde ikke hørt fra henne på en stund, så jeg sendte en melding til henne, og ble glad når hun svarte.

f) i dag var planen å rydde og sortere og systematisere alle tingene jeg flyttet hjem med for to dager siden, men det har ikke funket så bra. jeg har egentlig ikke gjort noe, til tross for at jeg har som msn-navn at jeg RYDDER OG VASKER. jeg lyver egentlig og hører i stedet på høy musikk fra pcen.

g) jeg er ikke stolt over kostholdet mitt i dag.

h) jeg vil på en random-ha-det-gøy-og-kle-deg-ut-fest i nærmeste framtid. jeg lurer litt på om jeg skal holde en sånn fest selv. ute.  jeg har jo bursdag snart, men jeg vet ikke helt om jeg er så glad i å arrangere fester. det er bedre å dra på andre sine.

i) melkesjokolade har plutselig blitt smakfullt igjen etter å ha lidd en periode som mindre god.

Jeg føler litt at blogging har mistet litt av sjarmen. Jeg har en tendens til å miste interessen for ting som blir populære, og blogging har blitt populært. Tidligere da jeg nærmest overpostet flere ganger i uka på bloggen min på enjoydiary.net var det ikke en levende sjel i lokalmiljøet mitt som visste hva blogging var. Jeg følte litt at blogging var en del av meg og skriveinteressen min, at det var noe bare  jeg drev med. Noe som andre ikke visste om. I det siste har alle etablert seg på et bloggersamfunn, folk jeg kjenner in real blogger, og vanligvis hadde jeg aldri latt noen jeg kjenner lese bloggen min i det hele tatt. Jeg har først begynt med det i det siste, og jeg vet ikke, etter det føler jeg litt at bloggingen min har mistet gløden. Jeg kan ikke skrive om alt jeg vil lenger, jeg føler heller ikke at jeg kan utlevere meg som den jeg egentlig er lenger, jeg kan ikke skrive sånn som jeg pleide. Jeg må tilpasse meg dem som leser, og det blir litt feil. Jeg kan ikke være fullstendig anonym og utlevere meg selv slik jeg kunne før.

Blogging var noe unikt og vakkert før. Ikke misforstå meg, jeg har ikke noe i mot at andre også får seg blogger. Kanskje er det bare bra, kanskje det bare er jeg som er konservativ, kanskje jeg bare er redd for at flere jeg kjenner skal finne bloggen min, og dømme meg. Jeg er personlig når jeg skriver, det er sånn jeg er, jeg skriver om livet mitt, og egentlig elsker jeg det. Det er bare det at jeg føler det er veldig rart å skrive om livet mitt, når dem som er inkludert i det  leser bloggen min. Det blir for meg helt feil. Jeg vil ikke skrive til noen jeg kjenner, jeg vil skrive til meg selv og til andre som ikke kjenner meg. Jeg vil kanskje være et slags hemmelig forbilde, en som deler sine livserfaringer med andre, sånn at de kan lese det å tenke at “ja, jøss, sånn har jeg det også”. Min mening med bloggingen min har aldri vært for å dele meninger med vennene mine (det kan jeg når jeg er sammen med dem ellers) eller for oppnå en eller annen slags høy status. Jeg har mest blogget for min egen del, jeg ville ha et sted å putte tankene og opplevelsene mine. Jeg vil uttrykke følelser, meninger, livserfaringer. Og det føler jeg ikke funker lenger. Det går ikke når jeg vet at det er mennesker som kjenner meg som leser i denne bloggen.  Jeg takler det ikke, jeg er sky, hemmelighetsfull, privat. Kall det hva du vil. Jeg liker ikke at folk gransker meg, og tenker når de møter meg på bussholdeplassen eller i eplejuiceavdelingen på matbutikken; “oi, hun har jeg lest bloggen til”. Jeg elsker å ha lesere og få kommentarer, men jeg vil i grunn ikke vite at de vet hvem jeg er.

Jeg har sagt det før, men Moby er genial, og det er tegningene hans også.

I dag flyttet jeg hjem noen greier, og jeg er egentlig ganske forbløffet over hvor mye ting som hoper seg opp når man bor et år for seg selv. Merkelig nok så kan jeg ikke vente med å flytte herfra. Det har ikke noe med at jeg ikke trives her, for det gjør jeg egentlig. Jeg tror litt at jeg kommer til å savne dette koselige bostedet, med vinduet som alltid skifter utsikt utenfor. Ja, jeg liker meg egentlig her, det er ikke det. Jeg tror bare at jeg faktisk er en sånn person som liker å flytte. Jeg tror jeg alltid har vært en sånn person som føler at jeg må flytte på meg. Hjemme har jeg byttet rom fire ganger. Det er litt fint å flytte på seg egentlig, forandre omgivelser. Tror det er godt for alle, å få litt forandring i hverdagen. Jeg blir i allefall lei av steder, og får lyst til å pakke med meg alle tingene mine og bare dra. Vet ikke hvorfor det er sånn. Tenker at når jeg har flyttet hjem igjen for sommeren så kommer jeg til å lengte etter å flytte igjen. Jeg klarer ikke å tilbringe for mye tid hjemme tett oppå familien min. Nei, hoff. Jeg misunner sånne som faktisk klarer å være så mye med familien sin, jeg blir bare sliten av det. Er jo veldig glad i familien min, men det kan bli for mye av dem til tider. Skjønt sånn er det vel for alle. Tror det blir enda vanskeligere nå som jeg har blitt vant til å ha et eget sted å trekke meg vekk for meg selv. Det er kanskje det jeg liker ved å bo alene. Jeg har et sted jeg kan være helt for meg selv, ingen som maser, ingen å ta hensyn til, men likevel tror jeg ikke at jeg liker helt å bo alene. Jeg savner litt det å liksom alltid ha noen å snakke med om man trenger det, og noen å spise middag med. DET er ikke helt det samme om man bor alene. Nei, tror ikke jeg kommer til å satse på aleneboertilværelsen noe særlig for lengre perioder i framtiden. Jeg tror ikke jeg er så god til å klare meg selv. Jeg trenger mennesker, bare de gir meg space. Bare jeg får være litt i fred, sånnsett er jeg litt sær. Jeg trenger mennesker, men jeg trenger også mennesker som lar meg være i fred. Det har jeg lært litt dette året tror jeg, jeg er litt interessert i livserfaringer. Vil ha mange av dem, både gode og vonde. Men mest gode.

Jeg føler meg ikke noe særlig flink til å skrive for tiden, så jeg kommuniserer med bilder i stedet. På et vis. Jeg kommer i allefall til å huske denne mai-måneden som en grillemåned. Jeg har spist altfor mange bålstekte pølser med brød denne måneden. Det er ikke bra å spise for mange pølser, i grunn, pølser er egentlig ikke så godt, men det er stekte marshmallows, da. Det er det.

Noen ganger drømmer jeg om grønne converse sko, sånn som i dag.

Det er litt fint å bestille klær fra H&M fordi da får man liksom initialene sine på klærne sine uansett. H-M. Må si jeg er skeptisk til shortsen, men ok. Jeg har ikke shorts, derfor trenger jeg en shorts. NYE KLÆR! Jeg fortjener det. Det og frisørtimen jeg skal til på lørdag. Nå er jeg litt glad.