i femte etasje

I dag er en sånn dag hvor jeg synes synd på meg selv. Noen dager er sånne dager. Hvor du ser på andre og tenker at… faen, mitt liv er ganske trasig. I forhold til den personen, men så kommer man heldigvis på, i forbifarten, at det trenger ikke være sånn at livet mitt er noe dårligere, for jeg har kanskje andre verdier enn de som virker så mye bedre. Hvorfor jeg noen ganger tenker på slike ting, det vet jeg ikke. Det er bare sånn i blant.

Men i dag var egentlig ikke så ille. Det snødde. Det ble plutselig vinter over natten, og vi hadde skrivedag på skolen. Egentlig liker jeg ikke skrivedager, jeg liker egentlig ikke å skrive noe som helst under press, å måtte fokusere på at det skal bli vurdert av noen andre. Det er ikke noe gøy å skrive da, og vanligvis blir jeg aldri fornøyd med skolestiler. De bare er der. En tvungen tekst jeg finner det vanskelig å egentlig tilknytte til meg og min skriveinteresse. Skolestiler blir alltid for dårlige, noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig er en av dem som kan skrive, ja, for all del, jeg kan gramatikkregler og det å skrive skildringer. Det som skjer nå, men når det blir flere siders historier så blir jeg litt redd, for jeg får det ikke helt til. Det blir alltid noe som har blitt skrevet før, eller så finner jeg ikke på noe å skrive. I dag derimot var en sånn dag hvor man bare skrev og skrev tre sider på engang og leverte inn før tolv og dro hjem og spiste salat med kylling etterpå. I dag var en sånn dag, nå er den over.

Men det er alltid koselig med en vaskeryddedag og stearinlys i vinduskarmen. Det har jeg nå.
Og det snør.

Jeg har champagne og grå kjole på. Jeg vet egentlig ikke hva slags smykke som matcher, og har lyst på hvite pappkrus. Pappkrus til å drikke champagne i, sånn at jeg kan skrive på koppene. Det virker gøy, men egentlig vet jeg ikke om jeg vil drikke champagne i dag. Jeg er usiker på om jeg kjenner nok mennesker på den festen, men kanskje det ikke gjør noe. Jeg liker luksus blandet med fattigdom. m o t s e t n i n g e r.

Jeg har spist hjemmelaget pizza med familien min. Jeg har kjøpt dyre bringebær på coop prix og skrevet ut prislapper på jobb. Det var ikke noe særlig. Jeg kunne godt vært foruten. Vi lo sammen da vi laget pizzaen og de baker brød hjemme. Jeg kan ikke huske at noen har bakt brød hjemme de 18 årene jeg bodde der. Det var en bra middag og jeg er mett. Altfor mett. Nå får jeg straks nytt visakort i posten.

Jeg har egentlig ikke noe å skrive om. Jeg savner det at jeg kunne gå med det gule rutete skjørtet uten at det var for kaldt…

Han er i Praha i fem dager og sikkert fem minutter og jeg kjenner at tannbørsten hans, den som ligger på badet ikke burde stå der ubrukt så lenge. Fem dager er egentlig ikke så lenge. Tirsdag er ikke så lenge siden. Det var da jeg stod i yttergangen uten klær fordi det var natt og fordi jeg skulle sove, og han ler og sier at det er en naken dame i speilet fordi det er nettopp det det var. Det var da jeg sa hadet til han og så reiste han avgårde og jeg forble en naken dame i speilet en stund til før jeg fant ut at jeg egentlig burde sove. Men det var litt morsomt og det er ikke så lenge siden egentlig selv om det virker sånn. Jeg tror jeg savner å kjenne han klemme rundt meg når jeg drikker vann på kjøkkenet mitt etter vi har jogget sammen (alle burde ha en kjæreste å jogge sammen med). Jeg savner at han sier at det er så godt å bli klødd på ryggen og at jeg burde klø masse mer og litt til og at det er spesielt når andre klør. Men han er i Praha og sender meg smser om at jeg er finere enn tsjekkiske damer og da må jeg le litt for meg selv.

Jeg tror forresten at jeg liker å savne. Det bringer folk litt nærmere, det å savne, lengte, ønske at du var nær. Men han kommer jo hjem om ikke så altfor lenge.

Det er ikke alle som er like heldige som Hanne.

Hun hører på regnet utenfor det åpne vinduet. Hun står opp klokken fem om morgenen for å lese norsk litteraturhistorie. Om Ibsen og Kielland og Collett og Skram. Hun drikker te, fra en hvit kopp som egentlig er beregnet for cappucino og tenker at kanskje hun trenger nye gardiner, for plutselig går det mennesker forbi kjøkkenvinduet og det er skummelt for det er jo ikke hennes hage. Hun er bare leieboer. I nummer 11. I veien som heter noe som har med alver og gjøre. Sånne vakre skapninger fra Lord of the Rings. Det er kult. Hun venter på at hennes venninne skal plukke henne opp klokken tjue minutter over åtte. I dag går hun med høye sko. Det liker hun egentlig ikke fordi høye sko får henne til å føle seg altfor høy. Hun tror det er nødvendig med ny hårfarge, men at hårfarger egentlig er ganske dyrt. Det er så rart at alt virker så forandret, tenker hun. Tenk at det allerede er fire måneder siden hun kjøpte det indiske skjerfet på gaten…

Jeg elsker det tragiske nrk1-programmet og ler meg skakk der jeg sitter på nrk sine nettsider og ser episode nummer 5 i politikktimen uten lyd. Jeg har en forkjærlighet for mixed-up-kulturer tror jeg, og får lyst til å dra avgårde selv til fremmede kulturer hvor de går uten klær. Det har gått så langt at jeg vurderte å bli sosialantropolog da jeg snublet over en artikkel på http://www.jobbfeber.no. Det stod at man kunne dra på feltarbeid til fremmede kulturer, i utlandet. Jeg liker utlandet. Jeg tror jeg og utlandet er gode venner og at jeg skal fortsette å le av luksuriøse trøndere hos himbaene på lørdagene. Eventuelt bare se reprisen på nett-tv, på mandagene, i politikktimene, om morgenen mellom klokken 9-10 da jeg fremdeles er søvndrukken fordi I don’t like mondays. Det er sant.

For mer interesserte: http://www.nrk.no/programmer/tv/den_stor…

Det er ikke høst lenger og jeg har ikke tatt et eneste bilde. (Før nå). I dag lurer jeg på hvor det blir av alle planene som ikke blir noe av. Om det kanskje finnes et lager for dem et eller annet sted, sånn at man kanskje kan hente dem fram igjen. Det er kanskje det som kalles ønsketenkning. Jeg er god på å ønsketenke. Jeg ser på gamle gilmore girls tv-serier på tv-norge fordi jeg for engangsskyld er ferdig før to på skolen. Jeg spiste blåbærpai på kafé med to venninner. Det var fint, og vinden holdt på blåse sykkelen min overende…

da vi så Hamlet i engelsk litteraturtimen tenkte jeg
at jeg tror kanskje at jeg har en dårlig dag
og at egentlig så er kanskje høsten
bare triste regnskurer og støvler
som plasker i sølepyttene

(men det er ikke sant egentlig)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt setningen paint it in mint ice-cream fordi den tilhører en sang jeg liker. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg klarer å tenke samtidig på hvor kjedelig det er å male reoler. Snart jobber jeg som ekstrahjelp på expert og ikke på el-kjeden. Fra blått til oransje. Jeg er fremdeles stuck i fortiden, på arbeidsområdet. For om jeg siterer meg selv så uansett hvor mye du noen ganger prøver å komme deg vekk så faller du bare tilbake til det gamle igjen. Det er visstnok mitt lille problem. Make it easy, make this easy, it is not as heavy as it seems. Jeg drømmer om kaffe latte i glass på den gamle lokale kafeen. Den som ble revet ned og ble til grus. Failure to respond but I did
but did you listen. Jeg ønsker at du og jeg var tilbake i begynnelsen igjen og at

ikke alt noen ganger

virket så opplevd-før.