i femte etasje

Det verste jeg vet er tørre brødskiver, så jeg prøver ofte å friske opp kveldsmaten, selv om jeg blir nødt til å ta til brødskivene.Det er utrolig hvor mye friskere et brødskivemåltid blir bare man tilføyer en skål med oppskjært appelsin eller eple til. Og grønn te med mint, da. LOVE.

Denne helgen som var dro jeg og kjæresten min til Stavanger for å dra i bryllupet til hans bror. Selv har jeg aldri vært verken i Stavanger eller i et bryllup før så det var litt ekstra stas for min del der. Var i allefall en ordentlig koselig tur, da vi også fikk tid til å gå litt rundt i byen og dra en tur på oljemuseumet. En av tingene jeg la merke til på torget i Stavanger var denne litt spesielle statuen, vi ble aldri helt enige om hva det var for noe. Noen som vet hva den skal forestille? Den ligner litt på en and fra en vinkel, men samtidig ikke fra de andre vinklene. Utrolig rart.

Shoppinggate. Utrolig søte hustak.

Turistbilde måtte tas.

Oljemuseumet var mer spennende enn jeg hadde trodd. Denne jordkloden fascinerte meg, jeg måtte stoppe opp og se på den lenge.

Dette er jo kanskje også en liten tankevekker. Tenk på alt smånipset vi bruker olje til for å produsere når det fins mer miljøvennlige alternativer.

En dykkermann. Å få vite litt om hvordan ting fungerer på en oljeplattform var i grunn ganske interessant.

Men det morsomste på museumet var blant annet at man kunne delta i sikkerhetsting selv. Som å f.eks komme seg ut av et mørktlagt rom uten å få panikk, og som på bildet over, hoppe ned gjennom en livreddings… hva skal man kalle det, en livreddingstrakt?

Kjæresten min fant seg en stor skiftnøkkel. Menn + verktøy = .

Og innimellom var det sånne morsomme kikkhull man kunne se gjennom.

Vi måtte prøve ordentlige oljeplattformuniformer. Følte meg litt som en astronaut inni den, men morro var det. Haha.

Nok et turistbilde der håret mitt nærmest blåste avgårde på.

Det var svaner i Stavanger. Svaner er så pene og høytidelige.

Og Alexander Kielland var der. En ekte nordisksstudent går ikke forbi Alexander Kielland-statuen uten å ta bilde av han.

Vi gikk også en tur i gamle Stavanger. Koselige gater med gamle hus.

For å ikke snakke om enda flere søte hustak.

Vi smugtittet på kunst gjennom et vindu.

Hele gamle Stavanger var full av roser.

På en suvinirbutikk kjøpte jeg denne mood ringen, som skifter farge etter humøret. Vet nå ikke helt om det stemmer, men… pen er den jo.

… og rett før vi skulle dra traff vi jammen meg også på Arne Garborg.

Konklusjon: utrolig fin tur.

Hanne. Jente på 19 som bor i femte etasje. Skriver om det nye livet mitt i by. I Trondheim. Studerer nordisk og skal en vakker dag etter planen bli lærer. Har en utsikt ut av vinduet lik le ciel bleu. Skulle noen ganger ønske at jeg kunne tenke på engelsk, eller fransk, eller kanskje til og med spansk. Jeg er med andre ord litt over middels interessert i språk, og kanskje rett og slett bare ord. Skrevne ord, og ord som snakker. På kjøleskapet mitt har jeg mange ord. Det sier kanskje noe om meg. Men jeg bor som sagt i femte etasje, og jeg bor ikke alene, jeg deler bad og kjøkken og seng og stuebord med min kjæreste som har hatt den statusen nå i et år. På fritiden min liker jeg å lese fin litteratur, spise blåbærpannekaker, fundere over livet og observere menneskene rundt meg, snakke med andre, drikke te, trene kroppen og skrive random tekster sånn som denne. Jeg vet ikke lenger hva jeg kommer til å bli, hvor jeg kommer til å ende opp, hvem jeg kommer til å tilbringe tiden min med, for jeg har dratt fra alt jeg hadde, noe har jeg tatt med meg i kofferten (eventuelt bare holdende i hånden), og jeg skal være her fem år. Jeg skal bli 23 før jeg drar, og kanskje drar jeg ikke tilbake. Kanskje kommer livet mitt til å bli noe helt annet enn det jeg hadde tenkt. Jeg vet ikke, det er kanskje det livet og tankene mine handler om mest, jeg vet ikke mer enn det jeg er nå. Før kunne jeg planlegge, før kunne jeg se tilbake på det jeg hadde hatt, men akkurat nå er jeg bare meg, og dette er livet mitt. I femte etasje. Jeg går opp trapper jeg ikke har tall på hver dag, henter posten i postkassen, løper på kiwi for å kjøpe kiwi, tilbringer tiden min sammen med mennesker jeg akkurat har møtt, mennesker jeg ennå ikke vet hvilken plass de har i livet mitt. Og det er spennende. Det er spennende å ha livet sitt der jeg har det akkurat nå. På vet ikke. For jeg vet ikke, og det føles litt godt…

Det er fremdeles sommer og jeg farger håret mitt mahognybrunt med kobber, for å være pinlig nøyaktig, og tiden går så altfor fort. Jeg rekker knapt å skrive, rekker knapt å holde følge med mitt eget liv. Egentlig har sommeren vært full av begrensninger. Jobb jobb jobb og konflikter som har revet meg i to. Delt meg opp stykkevis, og så har jeg reparert meg selv igjen. Nå er jeg hel. Foreløpig. Akkurat nå  gleder jeg meg mest til å komme tilbake til Trondheim. Til å begynne å studere fransk. Jeg klarte liksom aldri å slippe taket i det språket, for det er jo trossalt et veldig vakkert språk, og jeg gleder meg til å tilbringe timesvis med glosepugging og grammatiske regler, men joda, jeg tror jeg kommer til å trives med nettopp det. Og så skal jeg begynne på yogakurs fordi jeg trenger å rydde opp i meg selv. Innvendig.

To fine filmer jeg har blitt glad i i sommer: Yes man og Marley and me.
En bok som har festet seg til mitt hjerte: Spis, elsk, lev. Av Elizabeth Eilbert.
Favorittferieminne: min 20årsdag og familietur til Senja.

“Love is a temporary madness. It erupts like an earthquake and then subsides. And when it subsides you have to make a decision. You have to work out whether your roots have become so entwined together that it is inconceivable that you should ever part. Because this is what love is. Love is not breathlessness, it is not excitement, it is not the promulgation of promises of eternal passion. That is just being “in love” which any of us can convince ourselves we are. Love itself is what is left over when being in love has burned away, and this is both an art and a fortunate accident. Your mother and I had it, we had roots that grew towards each other underground, and when all the pretty blossom had fallen from our branches we found that we were one tree and not two.”
- St. Augustine

Egentlig er jeg en sånn som er i mot at man skal kjøpe seg ny mobil en gang i året. Mine mobiler pleier vanligvis å vare i omtrent tre år før jeg bytter dem ut, men i fjor byttet jeg til en nokia. Aldri igjen sier jeg bare. Har aldri fått så mange problemer som med den, derfor skal jeg nå investere i denne Elm-telefonen fra sony ericsson, i håp om at den skal vare litt lenger. Jeg er forsåvidt heller ikke noen storfan av fargen rosa, men denne dusrosa mobilen var rett og slett vakker. I tillegg er den grønn og miljøvennlig, laget av resirkulert plast og fri for unøskede materialer. Elsker prinsippet.

Les mer om grønne mobiltelefoner her: http://www.sonyericsson.com/greenheart/h…

Det e sommar og ferien gikk bokstavelig talt i dass. Det bare regne, regne, regne og i stedet for å reise til Helsinki og Tallinn sånn som planen min va, sto eg foroverlent over doskåla med 38 i feber og nok et influensavirus i kroppen. Eg hadde pakka alt i den lille blå kofferten, eg stod opp klokka fem om mårran klar til å dra, men med tåra i øyan og tidenes største sinne innvendig gikk eg å la meg i senga igjen for eg innså at eg ikke va frisk. Det føltes litt ut som om tre tusen pile med gift hadde infisert kroppen min, eg va helt utslått og enda e eg sliten, etter at eg en uke bare har logge inne på sofaen og aldri sett så mye på TV før i mitt liv.  Ja, for ferien gikk bokstavelig talt i dass og eg e fortsatt i Nord-Norge. Eg har i det minste rukke å få meg et nytt favorittprogram: the big bang theory. Det e jo nokka.

Det e litt rart å komme hit hjem igjen. Alt e så stille her. Eg får tid til å høre meg sjøl tenke på alt det eg har unngått å tenke på i et halvår, fordi eg ikke har vært aleina på evigheta og hatt tid til det. Det gjør meg mildt sagt sprø og eg klare ikke helt huske koffer eg pleide å like å ha tid for meg sjøl. Eg male desperat yttergangen våres for å dvele bort alle tankan. Dem forfølge meg, tankan. Akkurat som om det plutselig har slått ned over meg en grusom pinlig stillhet. Problemet mitt e vel egentlig at eg ikke klare å slappe av med meg sjøl lenger. Kanskje eg treng å finne meg en eller anna buddhistisk guru og få meg litt sinnsro og kontroll over min indre rastløshet. Ja, eg e rastløs. Feria gjør meg helt på tuppa. Dem e fin å ha i en uke, eventuelt lenger om man har en reise å glede seg til, komme seg litt bort, oppleve nokka nytt og være konstant på farten. Å være i Nord-Norge i lenger en uke bare for å “slappe av” får meg til å gå på veggen. Kanskje e eg fantasiløs, kanskje mangle eg bare kreativitet, men min plutselige form for kjedsomhet har nok også blitt utløst av at det virke som om alle eg kjenne her e bortreist på ferie.

Nei, eg syns synd på meg sjøl. Eg må finne meg nokka å gjøre.

Kom tilfeldigvis over nok et gammelt bildet av meg fra da jeg var 18 år (hjelp, det er to år siden jeg var atten!!). Elsker håret mitt jeg hadde da. Det var skikkelig langt. Tror jeg må begynne å spare igjen, og kanskje få en litt finere farge enn den rødblonde fargen jeg hadde her. Men likevel. Gamle frisyrer altså. De skulle gått an å ta tilbake.